Hendelser som fører opp til borgerkrigen i Sierra Leone
Selv om borgerkrigen i Sierra Leone ikke offisielt begynte til 1991, skjedde flere hendelser i de tiårene som ledet opp til 90s, som i siste instans presset landet inn i voldelig konflikt. Sierra Leone fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1961, og de følgende årene ble preget av betydelig korrupsjon, ineffektivitet og overordnet fiasko. Offentlige valg var voldelige og usikre, og utdanningssystemet begynte å løsrive seg.
Situasjonen ble ytterligere komplisert da Siaka Stevens, den tredje statsministeren, tok stilling i 1968. Han tjente i 17 år og i løpet av sin periode opprettet et politisk system med en parti som førte til videre demontering av offentlige administrasjonskontorer og ekstreme nivåer av korrupsjon. I 1985 viste den fjerde statsministeren, Joseph Momoh, seg å være en og samme. Under hans klokke led Sierra Leone en absolutt økonomisk krise. Offentlige tjenestemenn ble etterlatt ubetalt, og i gjengjeldelse lot mange plyndret og ødelagt statlig eiendom og kontorer. Dette inkluderte offentlige skolelærere som førte til et komplett sammenbrudd i det offentlige utdanningssystemet. Ved 1991 var Sierra Leone et av de fattigste landene i verden, og dets borgere var misfornøyd med deres levekår.
Konflikten begynner
Med så mange mennesker lei seg og landet i en desperat situasjon begynte en rebellgruppe å danne seg. Denne gruppen, Revolutionary United Front (RUF), fanget oppmerksomheten til mange individer med sine meldinger om opprør. RUF forenet med den liberiske opprørsgruppen, Nasjonalfellesskapet for Liberia (NPFL), og i mars 23, 1991, forsøkte de to et kuppemitt på Momohs regjering. RUF klarte å få kontroll over store områder i sør og østland. Sierra Leones militære reagerte med sitt eget kupp d'etat i april i 1992. Kampen mellom militæret og RUF fortsatte til 1995 da regjeringen hyret et privat militærfirma for å bekjempe RUF og ved 1996 var RUF klar til å undertegne Abidjan Peace Accord. Før fred ble opprettet, trakk de private militære styrker, og RUF fortsatte å kjempe.
Fortsatt konflikt og politisk ustabilitet
Regjeringen ble igjen omstyrt i 1997 av en gruppe militære offiserer, som tok kontroll og henviste til seg selv og deres regjering som Forsvarets revolusjonære råd (AFRC). AFRC og RUF forenet deres kamp og hevdet at krigen var avsluttet. Vold i form av ran, fysisk overgrep og voldtekt overtok hele landet. Det følgende året tok de væpnede styrkene i Det økonomiske fellesskapet av Vestafrikanske stater kontroll over den vestlige delen av Sierra Leone. De sammenkomne RUF- og AFRC-troppene fant seg presset inn i et lite område i den nordlige delen av landet innen januar 1999.
Slutten av krigen
RUF og regjeringen i Sierra Leone undertegnet Lomé Peace Accord i mars 27, 1999. RUF, Foday Sankohs øverstkommanderende, tok stilling som visepresident i landet og fikk kontroll over de nasjonale diamantgruvene som en del av forhandlingene. Nedrustning av rebellstyrker gikk ikke som planlagt, og de gjenvunnet styrke i mai i 2000. FNs fredsbevarende styrker mistet kontrollen, og Storbritannia bestemte seg for å bli involvert. Storbritannia, med støtte fra Guinea Air Force, beseiret RUF og fred ble endelig erklært på januar 18, 2002.
Krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd
Etter 11 års borgerkrig ble flere enn 120,000-mennesker drept, og flere millioner flyktet fra landet som svar på vold og usikkerhet. Over 5,000-barn ble rekruttert som barnsoldater, drugged, og tvunget til å delta i forbrytelser mot menneskeheten. Disse barna ble rekruttert under trusler om vold mot sine familier. Unge jenter ble brukt som innenlands- og sexslaver. Etter trening og indoktrinering ble barnsoldater ofte pålagt å utføre voldelige raser mot sine egne landsbyer for å bevise sin lojalitet mot bevegelsen. RUF styrker også utført masseamputasjoner av sivile armer, ben, ører og lepper, og forlater titusenvis av mennesker med lemlestelser.
Naturressursforbudet
En ressursforbud oppstår når et land som er rik på naturressurser ikke opplever forventet sosial og økonomisk utvikling. Vanligvis øker naturressursene økonomisk vekst. I noen tilfeller opplever et land imidlertid negative sosiale, økonomiske og politiske resultater i stedet. Sierra Leone er et av de flere afrikanske landene syd for Sahara, hvor tilstedeværelsen av naturressurser har resultert i politisk uro, voldelig konflikt og ekstrem underutvikling. Den mest utbredte naturressursen i Sierra Leone er diamanten.
Bloddiamanter: Brenselen bak konflikten
Hovedfokuset på RUF- og AFRC-kampanjen var å ta kontroll over landets diamantminer. Diamantgruvene har vært kilden til korrupsjon og personlig gevinst av regjeringens personell siden 1930s. Diamondselskapet DeBeers finansierte en gang minedrift i Sierra Leone og ga en lovlig eksportrute for de verdifulle juvelene. De stoppet sitt engasjement i 1984, og forårsaket at regjeringen mistet inntektene. Ved slutten av 1980'erne ble diamantene handlet og solgt ulovlig av privatpersoner. Forsøk fra regjeringen i Sierra Leone for å stoppe denne korrupsjonen mislyktes.
Bloddiamanter ble drivstoffet som ledet borgerkrigsbrannen. Bloddiamanter er noen diamanter som har blitt utvunnet i en konfliktzon og solgt for profitt for å finansiere krigsinnsats. Alluviale diamanter er lett å finne i elvebredder og langs elvebredder og kan fås med enkle verktøy. Utdragning av alluviale diamanter innebærer graving med hender eller skovler og sikting av gjørme og grus med sikt og elv. En miner kan trekke ut flere karat av diamanter på denne måten.
RUF-opprørerne benyttet seg av de lett tilgjengelige alluviale diamanter og mangelen på regjeringsregler rundt industrien. Denne kombinasjonen tillot medlemmer av RUF å selge bloddiamanter for å skaffe våpen. Civile som bor i diamantgruve soner, ble voldsomt fjernet fra deres hjem, slik at RUF kunne opprettholde kontroll over gruvene. Mange av bloddiamanter fra Sierra Leone ble handlet til den liberale presidenten Charles G. Taylor, i bytte mot våpen og militær trening fra AFRC.
Det har vært argumentert for at kontrollen av diamantgruvene, i stedet for å ødelegge den korrupte regjeringen, var den virkelige årsaken bak den tiår lange krigen. Hvorvidt dette er sant, vil trolig forbli et mysterium. Det som er sikkert, er imidlertid at opprørsgruppene ikke ville ha kunnet få kraft uten tilgang til bloddiamanter.
