Når det gjelder kystgeografi, refererer en strandflat til en landform som består av relativt flatt land på kysten, dannet av erosjon. En strandflat er også funnet nær sjøbunnen. En strandflate er ikke av jevn flathet og det lokale terrenget på en strandflate kan variere. Av denne grunn er det vanskelig å dømme høyden på en strandflate. En strandflats høyde kan variere fra 40 meter under havnivå til 30 meter over havnivå. Dette kan resultere i situasjoner der kystlinjer ikke er ensartede. I enkelte kystområder er skjærer (små, steinete øyer uten rom for menneskelig bosetting) funnet der strandflat eksisterer. Peninsulas er embayments og er også funnet der strandflats eksisterer. Når det gjelder flathet, er en strandflat relativt flatere enn i landet som omgir det, som fjellområder.
e Strandflats
En strandflat er en kystlandform som er vanlig i det norske landet. Strand betyr bokstavelig talt "strand" er norsk. Norge er ikke det eneste stedet hvor strandflater kan bli funnet. Denne landformen finnes også i Vest-Skottland, Kyst Alaska, Sør-Shetlandsøyene, Svalbard og Grønland. De kan også bli funnet i områder med høy breddegrad.
Hvor kommer Strandflats fra?
Strandflat er en mye studert kystlandsform. Dette er den mest studerte kystformen i Norges land. Imidlertid er det ikke nådd en avtale om hvordan den er dannet. Dette er til tross for at termen blir brukt så langt tilbake som 1894 av norsk geolog Hans Reusch. Det har vært flere teorier for å forklare opprinnelsen til strandflaten.
Ifølge Reusch ble strandflater dannet som et resultat av havskrap som skjedde før iskallingen. Reusch vil også legge til at ikke-marine erosjon bidro til dannelsen av strandflat. Det ble også foreslått at strandflaten førte til fjordene i Norge.
Arctic explorer Fritjor Nansen delte enighet med Hans Reusch, og begge var enige om at marine påvirkninger bidro til en viktig faktor for å danne strandflater. Nansen ville imidlertid teoretisere at frostfjerning var en viktig faktor i å skape strandflatene. Teorien om marine slitasje ble ansett å være ugyldig av Nansen. Hans grunn til å foreslå dette skyldes at strandflatene ligger i områder der de var beskyttet mot store havbølger. Han hevdet også at strandflater ble dannet etter fjordene, og ikke før som Reusch teoretisert.
En annen norsk geolog, Olaf Hollendahl, foreslo at strandflatene hadde iskunnskap. Hans sønn, Hans Hollendahl, ville ta sin fars teori enda lenger. Han, og en annen geolog, E. Larsen, vil foreslå at strandflatene har sin opprinnelse i den kvartære istid i kombinasjon med frostvæv. I følge denne teorien bidro frostværnene til å løsne sedimenter og sjøis transporterte materialer løsnet av frostvæske, og bidro dermed til den relativt flate jordoverflaten. Tomod Klemsdal vil legge til et annet bidrag til isteorien. Ifølge ham hadde cirque isbreer sannsynligvis en rolle i å gjøre strandflats større og mer nivå.
Den siste teorien som har blitt bidratt til hvordan strandflats ble dannet, kom fra en 2013-publikasjon av The Norwegian Journal of Geology. Hypotesen fremsatte Odleiv Olsen og kollegaer var at strandflatene kunne ha stått fra en pennstamme i Triassalderen. Det kunne ha blitt brakt til overflaten, og deretter flatt igjen gjennom forvitring under Pliocene og Pleistocene epokene.
Strandflats og mennesker
Uansett hvordan strandflats ble dannet, er det en konsensus som kan nås. Strandflats har vist seg å være gunstig for mennesker, spesielt i Norge. Norge har en robust fjordkledd kystlinje. Dette gjør det vanskelig å finne steder å bygge oppgjør. Strandflatene i Norge har gitt folk steder å bosette seg og for landbruket å vokse. Disse landformene har mer plass til oppgjør og oppdrett. I Norge anses strandflat som et viktig kulturlandskap.
