Post-glacial rebound er en prosess der jordskorpen, som tidligere ble deprimert under tunge isark, stiger ettersom islakene faller ned i etterkant av deglaciering. Effektene av etterglass-rebound kan være umiddelbare eller foregå i tusenvis av år. Effektene av jordens siste post-isbremsning, som skjedde for tusenvis av år siden, blir fremdeles følt i dag i enkelte deler av verden. Jorden opplevde sin siste istid mellom 110,000 og 11,600 år siden, også kjent som jordens siste istid. Den globale istiden nådde toppen for noen 22,000 år siden i det som var kjent som Glacial Maximum.
Siste istid
I den siste istiden var mye av jordens nordlige halvkule dekket med store isark. Disse isarkene var omtrent 2 miles tykke i noen regioner. Det påfølgende trykket som utøves på skorpen, tvang overflaten til å deformere og forskyvde den underliggende mantelen. Den nøyaktige årsaken til deglaciasjon i den siste istiden forblir et mysterium, men det antas å ha startet 15 årtusener siden, og resulterte i etterglass-rebound. Etter hvert som isarkene ble vendt, ble trykket lindret, og skorpen ble gradvis opphevet. Prosessen som er kjent som isostatisk justering av isen foregår i tusenvis av år på grunn av den viskøse naturen til den underliggende mantelen.
Isostatisk Rebound
Isostatisk depresjon tar steder når det store presset utøves på jordskorpen med en tungvekt, og tvinger skorpen til å synke inn i asthenosfæren. Prosessen er observert i regioner som har store islag som Grønland og Antarktis. På enkelte steder i Grønland er isplaten så massiv (som gjennomsnittlig 1.2 miles tykk) at den har forskjøvet jordens overflate til under havnivå. Etter hvert som islaget trekkes tilbake, stikker skorpe tilbake til sin opprinnelige posisjon i det som kalles isostatisk tilbakeslag. Forskerne mener at jordskorpen i noen regioner ennå ikke er tilbake til sin opprinnelige form. Oppløftet antas å bevege seg med en hastighet på 1 cm hvert år, en hastighet som forskeren mener vil ta jorden til en annen 10,000-år for å nå dens likevektsnivå.
