Øyer som dukker opp og etterhvert forsvinner på grunn av tidevannseffekter, er ofte forbundet med sjømonstringshistorier fortalt av sjømenn. Vanishing øyer er synlige ved lavvann, men de forsvinner ved høyvann. Filippinene er hjem til syv av slike øyer mens San Juan-øyene har flere av dem. I middelalderen skapte sjøfolk sine forklaringer på det merkelige fenomenet. Forklaringene dreide seg hovedsakelig om store sjømonster som ville huse et mannskap på ryggen før de druknet. Noen av de sjømonster som er knyttet til slike forsvunnende øyer, er beskrevet nedenfor:
Tales of the Merciless Aspidochelone
Tradisjonen til fysiologen, samt de middelalderske bestiariene nevner Aspidochelone som en fablet havdyr som er beskrevet på en rekke måter som spenner fra en gigantisk havskildpadde og en stor hval til et sjømonster, sportslige massive spines langs åsen av ryggen. Uansett hvilken form det antar, er skapningen beskrevet som enorm og det er noen ganger feil for en steinete øy som er komplett med daler, sprukker, trær, sanddyner og grøntområder. Begrepet Aspidochelone kombinerer det greske ordet Aspis betyr skjold eller asp og Chelone betyr turtle. Det ble sagt å komme til overflaten hvorfra det ville tiltrekke seg sjøfolk som mistet det for en øy. Etter at sjømennene forankret, ville skapningen gjøre et fall på sitt store skall og ville trekke seg tilbake til havets dyp sammen med skipet og folket. Aspidochelone lokker også fiskpopulasjoner med sin søte lukt.
Ifølge de bestiende og Physiologus tradisjonene, er Aspidochelone portrettert som å representere Satan som trikser de som han ønsker å fortære. Dette monsteret heter Fastitocalon i det gammelt engelske diktet med navnet "The Whale." Navnet Fastitocalon er sannsynligvis en variant av Aspidochelone, og det representerer Djevelen. Diktets forfatter er fortsatt ukjent, og det er blant de tre diktene i Physiologus eller Bestiary inkludert i Exeter-boken. Exeter boken er innkvartert i Exeter Cathedral Library. Boken, som har gjennomgått lemlestelse og oversettelse, har noe av innholdet som mangler eller endres. I kontoen med tittelen Natural History, Plinius beskriver den eldste en enorm fisk som han kaller Pristis.
Påstanden om Aspidochelone er basert på beskrivelsen av hval i Etymologiae som var arbeidet i Saint Isidore i Sevilla. Aspidokelon går av forskjellige navn i forskjellige kulturer. Det har blitt notert i reisendes myte og lore over Hellas, Latin-verden, Egypt og Europa. Et lignende dyr er inkludert i folklore i Grønlands Inuit-samfunn som Imap Umassoursa. Dyret ble ofte forvekslet med en flat øy, og sjømenn ble tvunget til å reise forsiktig rundt den. Et annet sjømonster trodde å være en øy var Jasconius i irsk folklore. En annen tittel brukt til Aspidochelone er Zaratan som vanligvis brukes i Midtøsten. Et annet massivt sjømonster kalles Gjemme seg or Lær i Chile. Monsteret sies å fortære alt det kommer i sin vei, og det lokker også seilere til deres ultimate død.
Lyngbakr, Monsteret i Grønlandshavet
Et stort hvalignende havdyr ble presentert i Örvar-Odds sagaen som eksistert i Grønland. Sagaen beskrev Lyngbakr som en lyngdekket øy som baited sjømenn bare å synke inn i havet sammen med mannskapet. Myten begynner med en sør-vestlig reise av Örvar-Oddr og hans mannskap over Grønland. Da de seilte, la de merke til to bergarter som stod ut av vannet som forvirret Oddr. Mannskapet passerte senere en lyngdekket stor øy. Oddr snudde seg og bestilte fem menn til å sjekke øya, men det var forsvunnet. Vignir, dekksjefen fortalte Oddr at mannskapet ville ha druknet om de hadde landet tidligere.
Hafgufa, The Monster At Ate Ships
Den middelalderske norske filosofiske didaktiske publikasjonen med navnet Konungs Skuggsjá nevner havmonstret Hafgufa. I det skriftlige arbeidet forteller kongen til sin sønn av de flere hvalene som finnes i Islandshavet. Kongen konkluderte med å beskrive en massiv hval som han var redd for, men var usikker på om noen andre ville tro på ham uten å se på monsteret. Kongen forklarte Hafgufa som lignet en øy enn en levende vesen, og la til at det sjelden var synet og da det ble observert på samme to steder. Kongen antydet at det bare var to av dem, og at de må ha vært ufruktbar ellers ville havene bli bebodd av mange av dem. Til fôringsformål forklarte Kongen at skapningen ville belch å utvise mat og dermed tiltrekke fisk. Så snart en stor befolkning hadde samlet seg i munnen og magen, ville skapningen lukke munnen. Örvar-Odds-sagaen noterer Hafgufa som mor til sjømonster, hvis matkilder inkluderte menn, hvaler og skip. Hafgufa ble antatt å eksistere under vann bare for å komme om natten ved lavvann. Skapets nese og hode ville være de eneste fysiske delene som var synlige.
The Legend Of The Kraken
Som legenden har det, eksisterer et havmonster som heter Kraken utenfor Grønlands og Norges kyster. Over tid har forfattere postulert at legendenes opprinnelse ligger i observasjoner av gigantiske squids som kan vokse 40 til 50 føtter. Kraken har blitt fiktivisert i ulike arbeider på grunn av sitt fryktelige utseende og massiv størrelse. Den engelske termen Kraken stammer fra norske Krake som betyr "noe vridd" eller et usunt dyr. Begrepet betyr også blekksprut i moderne tysk. Forfatteren til Konungs skuggsjá (ca. 1250) beskrev sjømonstrene som var synet på en reise over Grønland. Forfatteren foreslo at det bare var to av disse beistene som virket ute av stand til å reprodusere.Zoologen Carl Linnaeus innkvarterte Kraken som en cephalopod og ga den den vitenskapelige identiteten til Microcosmus marinus i den første utgaven av Systema Naturae i 1735. Skapelsen ble senere utelukket i etterfølgende publikasjoner. Kraken ble også notert i en publikasjon av Erik Pontoppidan som var biskop av Bergen. Pontoppidan hevdet at Kraken ofte var feilaktig som en øy, og at boblebadet igjen i skapningens våkne utgjorde den største fare for sjømenn. Skapet ble også beskrevet av Jacob Wallenberg som var en svensk forfatter og Pierre Dénys de Montfort, en fransk malakolog. Kraken er vanligvis avbildet som en massiv blekksprutlignende skapning, og legenden eksisterer i dagens populære kultur.
